Edvard Munch (1863-1944) var den første norske visuelle kunstneren som oppnådde internasjonal ry under den kreative eksplosjonen på slutten av det nittenhundrede og begynnelsen av det tjuende århundret. Som kunstner var Munch produktiv i over seksti år, med innsikt i portrett- og landskapsmaling så vel som menneskelige lidenskaper, inkludert temaer som kjærlighet, død og åndelig lengsel. Denne antologien inneholder ni essays skrevet av kunsthistorikere fra Norge, Tyskland, Sveits og USA. Deres nasjonaliteter viser hvor interessen for Munchs kunst er størst og hvor det forskes mest på ham. Forfatterne diskuterer generelle spørsmål knyttet til idealisme, realisme og modernisme. Kropp, seksualitet, kjønn og samfunn er temaer som diskuteres i tilknytning til Munchs bilder. Forfatterne varierer i alder, representerer ulike skoletradisjoner og velger ulike metoder. Likhetstrekkene er at de er mer kritiske til sine kilder enn sine forgjengere, og billedtolkninger blir i økende grad basert på informasjon som kan dokumenteres. Et bredt spekter av teori supplerer nå den tradisjonelle biografiske innfallsvinkelen.